Det blanke lerretet

Livet er som et maleri. Hvis du ønsker, kan du male over feilene. Vi starter alle med ett blankt lerret, med tiden kommer det en del farger på det, og kanskje også noen gråsoner som vi skulle ønske ikke var der. Det er selvfølgelig opptil oss selv å gjøre noe med dette, finne en måte å rette det opp på. Det kan så klart ta tid å finne den rette teknikken, men når vi finner den, har vi lært noe nytt.

I bunn og grunn startet tittelen "Det blanke lerretet" med ett dikt jeg skrev en gang, som egentlig handler om kjærlighet, men jeg fikk snudd tittelen om til å handle om noe annet, livet. Kan fortsatt lime inn diktet her i bloggen. Holder på å benytte det til ett hørespill jeg antakelig ville legge ut etterhvert.

Det blanke lerretet

 

Hvor er du?
Jeg går her helt alene
Tenker på de tingene vi aldri gjorde
De ordene vi aldri sa
Og solnedgangen vi aldri så på sammen
Kun tankene bandt oss til hverandre

Jeg savnet deg den gangen
Savner deg enda
Vil jeg noen gang få se deg igjen?

Hvor er du?
Dagene er lange
Nettene kalde
Det virker som om klokken på veggen har sluttet å tikke
Og varmen har kledd seg i is

Livet mitt er et maleri
Uten kontraster
Og uten farger
De bare glir av igjen

Jeg blir nødt til å spørre på nytt; hvor er du?
Det føles som om du svever i himmelen
Mens jeg ligger her nede i helvete
Føles som om du egentlig aldri har vært her

Men det må du jo ha vært
Siden jeg bestandig gråter for deg

Jeg kan se deg nå
Du står rett over meg
Øynene mine fylles med vann
Hvorfor drukner du meg?

Det er nok litt sent å oppdage det først nå
Men det lønner seg faktisk å male med vannfast maling

Og kanskje klokken på veggen kun var tom for batteri likevel…

 av Connie Iren